Det er mange «lange lerret som skal blekes» når man er fersk i malefaget. Ett av dem er å finne en god og fornuftig tilnærming til farger.
Jeg har tidligere jobbet mye med sort/hvitt og gråtoner i mine tegninger. Det er på en måte veldig tilfredsstillende da man kun trenger å forholde seg til «ensfargede» flater og former og valører av lys og skygge. Det var derfor naturlig for meg å jobbe videre med så få farger som mulig når jeg kastet meg inn i oljemalingens verden.
En ny verden
For det er sannelig en ny verden! Man må planlegge materialer, teknikk og framdrift på en helt annen måte. Det er utrolig mye som må læres i forhold til farger, medier og underlag. Det vil nok ta noen år før jeg føler at jeg behersker dette fullt ut. En ting er å lage fine bilder, men man må samtidig også tenke på at bildene helst skal tåle tidens tann så godt som mulig.
Fargenes forunderlige univers
Etter å ha lest meg litt opp fant jeg ut man egentlig ikke trenger så mange farger for å uttrykke seg godt visuelt. Fire forskjellige farger er stort sett det man trenger til å begynne med. Jeg tror det er fornuftig å begynne med færrest mulig farger.
Om man har fire forskjellige farger, varme og kalde toner samt lys og skygge, er det utrolig hvor stort spenn man kan dekke i det visuelle. Og dermed også unngå å holde seg til for mange variabler og mulige feilkilder gjennom prosessen.
«Big Head» ble malt med kun fire farger; Lamp Black, Titanium White, Cadmium Yellow og Cadmium Red. En utfordrende, morsom og meget lærerik prosess!
