I dag skal jeg finne en stein og «forevige», tenkte jeg en dag jeg var ute å gikk tur. Ikke en veldig stor en, men bare en liten en som jeg kunne putte i lomma og ta med hjem. Bare en lydig liten aktmodell som kan holde en positur i noen timer.
Rent praktisk er det jo enklere å ta med seg en liten stein enn en stor en hjem. Det at steinen er liten gjør det jo også mer overkommelig med tanke på kompleksitet og detaljer. Store steiner har ofte en detaljrikdom som gjør det ganske omfattende å gjengi dem detaljert. Spesielt om formatet på tegningen blir større enn et A-4.
Men er det størrelsen som teller?
Ser man nøye på en liten stein og gransker den finner man raskt ut at den inneholder mer enn nok detaljer til å holde på i timesvis. Det er ikke størrelsen (eller mangelen på sådan) som teller. Jo mer man studerer den, jo flere detaljer finner man. Det er egentlig bare et spørsmål om når man skal stoppe opp og si at nok er nok! Og det har jeg konkludert med at det er nå. Så nå er den ferdig foreviget – i den grad den kan foreviges mer enn originalutgaven.